SYRINGOMYELIA og YLVA.......

da det nettopp har vært oppdretterseminar og årsmøte i cavalierklubben (som eg ikkje er medlem av lengere) men siden de har hatt seminar med clare rusbrigde som er en ledene forsker på denne forferdlige sykdommen som eg mista min kjære Ylva til,ylva har vært mye i tankene mine den siste tiden og det som som sårer meg mest er at mange ikkje trodde meg da eg fortaldte at eg var nødt til å ta det tunge skrittet å avlive henne pga at hun ble aggresiv på andre hunder ,siden hun hadde så fryktelig vondt.....noen oppdrettere mente at de ikke kunne bli aggresiv pga store smerter,HALLO sier eg,man trenger jo ikkje gå lengre enn til seg sjøl,hvor utålmodig blir man ikkje om man har vondt i hodet!!!!!
eg anser meg sjøl som en meget ansvarlig hundeeier ,har hatt to rottiser som aldri har vært i slosskamp,og det er meget sjelden mine hunder stikker av,ante er nå 5,5 år og har stukket av 2 ganger i hele sitt liv og han kom ikkje langt eg va hakk i hæl,tiltross at eg ikkje e laga for fart,hehehe....
over til ylva igjen,vi var på besøk hos min kusine på lillehammer fra slutten av mai 2011 og til midten av juni,det gikk bra de to første ukene,men plutselig så begynte ylva å stresse noe veldig og hun begynte å angripe torills Rime så snart hun kom ut av buret om morran,de første dagan gikk det bra utover dagen da eg hadde skilt de,men den siste dagen en fredag så var hun helt vill når hun så rime,måtte enten å holde henne eller så måtte hun ligge i bur.vi hadde oxo begynt å obsevere henne mere denne uka og hun hadde tydelig vondt bakparten,satt veldig snodig på rumpa.......ringte dyrlegen og fortaldte hvordan ylva oppførte seg mot rime og om at hun for ca et år siden hadde blitt scanna og hadde over 3,5mm i syrnix(grunnen til at eg hadde scannet henne var fordi eg ville ha valper på henne og det blei ikkje aktuelt etter det resultatet på scanninga)og eg sa til dyrlegen at eg og torill trodde at hun forbandt Rime med smerte siden hun angrep henne og dyrlegen mente at det absolutt var hold i den konklusjonen,så vi dro til dyreklinikken og der snakka eg med to dyrleger som var helt enige med vår konklusjon og de mente at det beste var å la henne få slippe ,hva var det neste hun forbant med smerte en UNGE  og kansje kom til å bite og da hdde eg hvertfall blitt kaldt en uansvarlig hundeeier!så  da fikk YLVA sove inn den 10 juni........dette er tyngste eg noensinne måtte ha gjort og savnet er stort ennå......snufs,,,,tårene renner her i skrivende stund!dette året har vært ekstra tungt da jeg i april måtte la min første hund TYRA få slippe 12 år gammel,så måtte eg ta samme avgjørelse med min kjærste YLVA et par mnder senere.
men det som provoserer meg er hvor lite enkelte oppdrettere gjør for å bekjempe denne sykdommen,eg elsker cavalieren og har heldigvis en igjen,men om eg tør anskaffe meg en til framtida tviler eg på,tør ikkje å utsette meg for det igjen.

grunnen til at eg skriver om dette er fordi eg håper at det kan lindre litt av den smerten eg bærer inni meg og letterlitt på savnet eg har etter min "lille solstråle ylva"
vil du vite mer om denne grusomme sykdommen så anbefaler eg denne hjemmesiden,de gjør virkelig en god jobb for cavalierens helse i forhold til SM: http://www.syringomyelia.no/